7 medlemmer fra Levanger Mikroflyklubb og 2 medlemmer fra Grenseland Mikroflyklubb dro sammen nedover. Her er en beskrivelse av turen samt de inntrykk vi fikk på messen.
Vi dro nedover torsdag 19. april 2007.


Her sitter vi og forkorter ventetiden på Værnes med en øl.



Vi mellomlandet i København. Der passet de med lunsj.



Vel framme i Zürich. Der leide vi en 9 seters Mercedes minibuss.
Vi avtalte med Odd Tore Ohnstad at vi skulle møtes på en kinarestaurant, der flere andre mikroflygerne fra norge var samlet.



Treretters kinesisk meny smakte etter en lang reisedag.
Deretter dro vi til hotellet for å hvile ut før en travel dag på messen. Vi hadde bestilt rom på Hotel Knaus som ligger i Uhldingen-Muhlhofen. Det er en halvtimes kjøretur fra selve Friedrichshafen.



Utsikten fra hotellrommet om morgenen fredag. Sol fra skyfri himmel og norsk sommertemperaur. Mens jeg sto der fikk jeg en sms fra kona om at hjemme hadde det snødd 5 cm i løpet av natta...



Frokost på hotellet.



Klar til avreise til messen.



Ved ankomst til messeområdet sto det vakter som dirigerte oss til en stor parkeringsplass. Den lå et par kilometer fra selve messehallen, men det gikk skyttelbusser hele tiden.
Vi oppdaget senere at parkeringsplassene ved selve messen hadde mange ledige plasser, så dagen etter overså vi vakten, og kjørte helt fram.



Den vestre inngangene til messen. Et luftskip svevde over området.



Messeområdet består av  totalt 10 messehaller samt zeppelinhangar og flyplass.

Hvis vi skal summere trendene, vil det være at det utvikles stadig nye mikrofly. De fleste i komposittmaterialer. Mange av flyene er produsert etter de nye Light Sport Aircraft (LSA) reglene i USA. Det vil si  med 600 kg som maksvekt. Dessverre blir da disse flyene for tunge for det Europeiske markedet. Her får vi håpe at nye regler etterhvert kommer på plass på denne siden av atlanteren også.

Men det var tydelig at mange produsenter nå hadde tatt vektproblemene på alvor. Så de fantes mange mikrofly som lå godt under 275 kg egenvekt. De hadde tydeligvis blitt flinkere til å bygge fly i komposittmaterialer, og tatt bort unødvendig vekt.

Når det gjelder instrumentering, blir det stadig mer av det. Flere og flere fly blir levert med glasscockpit. (Med betegnelsen Glasscockpit menes at de tradisjonelle analoge runde instrumentene er erstattet av en eller flere skjermer)



Vi startet i hall B1. Det første flyet vi kom til var CTSW, en passende start.



CTSW er et høyvinget fly i karbonfiber. Det har ingen vingestag.



Det ene av de utstilte flyene hadde glasscockpit. Det hadde analog fartsmåler og høydemåler som backup.



Konsollen mellom setene inneholder de fleste betjeningshendlene og bryterne.



Her viser  Tor Sved og Tor Arnulf Hemb hvor god plass det er i cockpit.



Siden CTSW et et høyvinget fly uten vingestag, må det nødvendigvis ha en kraftig bjelke i overkant av cockpit. Her ser en at det er god avstand mellom pilotens og passasjerens hode og bjelken.



Det var også utstilt utgaver med tradisjonelle analoge instrumenter.



Dette blir mer og mer vanlig på mikrofly, nemlig redningsskjerm. Etter at reglene ble endret slik at fly med innmontert redningsskjerm fikk ha 5% større takeoff masse, har de blitt standard på mange fly.



Redningsskjermen ligger her i en beholder. Når en trekker i utløserhandtaket, skytes en rakett ut som så drar ut skjermen.



Neste flyet vi kom til var et Polsk VLA helaluminiumfly kalt AT-3. Med 350 kg tomvekt og 582 totalvekt går det nok ikke inn under mikrokravene.



Godt utstyrt cockpit med tradisjonelle analoge instrumenter.



Diverse modellfly var også utstilt.




Rans hadde to fly i sin stand, deriblant denne Super six med Rotax 912 motor.



Mini Twin tomotors mikrofly fra Carbotec. Det har to Göbler-Hirth motorer.



Millenium Master er et mikrofly i karbonfiber med innfellbart understell og Rotax 912 motor.




Her sitter pilot og passasjer i tandem, dvs etter hverandre.




Her satser en på glasscocpit, med kun fartsmåleren som analog backup. Alt i karbonfiber, til og med stikka.




Lisa Akoya. Et fransk amfibium med motoren montert i en gondol på toppen av halefinnen. Motoren er en Rotax 912S. Futuristisk design.



Smaragd FA-01, et mikrofly fra Østerikske MW-Air

Gyrokopter eller Rotorplan som det også kalles var det mange av på Aero07. Det er tydelig at dette segmentet er i kraftig vekst.


GyroTec DF02, et enseters gyrokopter med Göbler-Hirth 3503E motor.



Med rotoren parkert i denne posisjonen tar et gyrokopter veldig liten plass.



Sycamore Mk1. Et toseters gyrokopter som leveres både med Rotax 914 og Subaru motor.

Den har fleksibel drivaksel for å forhåndsrotere rotoren før start. Dermed klarer en seg med kortere bane før en er i lufta.

Xenon. Dette elegante toseters gyrokopteret ble studert grundig. Et par klubbmedlemmer vurderte å anskaffe et slikt et.

Interiøret er tiltalende med lyse skinnseter.

Instrumentpanelet inneholder kun det nødvendigste. Vinduer i gulvet minner om gamle Bell Huey helikoptere.

Motoren er en 100 hk Rotax 912S. Drivreimene brukes til å forhåndsrotere rotoren.

Rotorhodet med skivebrems samt drivaksel for forhåndsrotasjon.

Tor Sved prøvesitter Xenon.

Her er fire Cloud Dancer enseters gyrokopter fra Rotortec utstilt. De var utstyrt med Göbler-Hirth 3203E motorer.

Alle hadde fantasifulle fargerike lakkeringer.

Lakkereren hadde sett for seg veldig store nagler... Morsom effekt.

Ikarus C42B er en trofast sliter. I mange år var det det mest solgte mikroflyet i Tyskland. En veldig god skolemaskin.

Radiatoren sitter bak det runde luftinntaket nederst.  Motoren er Rotax 912. Dørene er hengslet i overkant og gjør adkomsten enkel.

Ikarus har en spesiell konstruksjon, der et kraftig aluminiumsrør som går helt fra motorfestene foran og helt bak til halen er det bærende elementet. Alt annet er festet i dette røret.

Her ses røret bakover mot halen. Glassfiberskroget er kun for å gjøre flyet strømlinjeformet, det har ingen bærende funksjon. Den blå redningsskjermpakken og utskytningsraketten skimtes i overkant av bildet.

Vingene er trukket med en armert kunststoffduk som kan trekkes av hvis det er behov for reparasjoner.

Ikarus Breezer, et helaluminium mikrofly med Rotax 912 motor.

Instrumentpanelet med glasscockpit på Breezer. Det interessante er bensinmåleren. Tanken ligger foran cockpit, og måleren er et gjennomsiktig stående rør til høyre for GPSen.

G1, en fransk variant av Zenair 701.

Vingene er sammenleggbare. En ser at skroget er laget som et vanlig fly med avrundede hjørner, og ikke firkantet med helt rette plater som på originalen.

Her ser en hullene for framre festebolt. Når den fjernes og flapsen svinges opp, kan vingene svinges bakover.

Her har en doble stikker, ikke en midtmontert som på originalen.

Isatis 01 fra AeroJames er et spesielt mikrofly. Motoren, en 100 hk BMW motorsykkelmotor er plassert bak cockpit. En lang drivaksel går mellom setene fram til propellen i nesen. Fordelen er god sikt framover.

TL-2000 Sting Carbon fra TL Ultralight er et mikrofly helt i karbon. Det finnes også med innfellbart understell.

TL Ultralight viste også fram sin siste prototyp, TL-3000 Sirius. Dette flyet minnet veldig om en litt forminsket Cessna 172.

JK 05 Junior fra polske Ekolot. Spesiell åpning av canopy for adkomst.

Midtmontert stikke. Spartansk instrumentpanel.

Ekolot har også en mer påkostet modell, KR 030 Topaz. Denne går også an å registrere som mikro. Denne har konvensjonelle dører.