På Frosta var plassens egen Cherokee LN-MOM og en Army Cub gjort klar til både beskuing av interesserte besøkende og for demoturer med de som måtte ønske det.  Fra Snåsa Mikroflyklubb kom Stein Erik Graven og Ole Morten Reitan med Rans S6. De hadde hatt en grei tur i motvinden, men med noe turbulens på siste strekning før Frosta. Tore Grøneng dukket også opp med Zephyren.
Dagen startet med vinden langs etter flystipa, men både retning og intensitet ble nokså variabel etterhvert, så det ble det en periode litt utpå ettermiddagen hvor aktiviteten rundt vaffelpressa og kaffekanna ble størst. Og ispedd gode flyhistorier er ikke det noe dårlig alternativ for flyging på skrå i vinden.

Men de gode historiene ble snart overdøyvd av en umiskjennelig grov dur fra en stjernemotor, og lukta fra vaffelpressa ble utkonkurrert av eimen fra brent olje fra YAK'en til Arnt Ring. Vi ble vitne til brølende low-pass og halsbrekkende manøvre høyere opp i lufta. Ingen tvil om at russerne kan dette med å bygge fly, og det er heller ingen tvil om at Arnt vet å behandle dem. Flyet i seg selv er jo en juvel, og flyprestasjonene er makaløse sett fra en mikroflygers ståsted. (Jeg er glad at MiniMaxen min fortsatt står hjemme.... så den slapp å se dette. Det ville ikke vært bra for selvtillitten dens å bivåne slik flyging....).


YAK'en ankommer.

De som møtte opp ved flystripa viste stor entusiasme over tiltaket, og TV-Trøndelag var også til stede for å dekke begivenhetene.


Potent flyredskap...


Presentabel flightline


Mikroflyene var også på plass


YAK'en ble inspisert grundig både over og under.

Ransen dro etterhvert mot Snåsa, og fikk visst en fantastisk bakkefart på returen.
Bildene viser at YAK-en ble det naturlige midtpunktet, men alle flyene ble flittig brukt, så dagen må derfor sies å være vellykket på alle måter.

Knut Aunan