Selv om flyet, LN-YTZ, ankom utpå vinteren 2005 og det ble
vinterfløyet med den da, er det først i år at det
virkelig har vært skikkelig vinter. Januar 2006 åpnet med
kulde minus 14-15 oC, høyt trykk og stabile forhold med lite
vind. Frostrøyken var derimot tilstedeværende. Over
åpent vann og sjø var det helt tildekket og delvis over
landskapet forøvrig. Dette skapte veldig flott vinterstemning og
mange flotte motiver.

Tor Sved gjør klart flyet for en flytur i 13 minusgrader.
I denne første perioden av januar ble det fløyet flere
skoletimer og et par langturer. Både 5. og 6. januar ble det
fløyet tur retur Vigra (ENAL) fra Værnes (ENVA). Det er
143 NM fra hjemmebase. Spørsmålet var hvordan varmen i
kabinen ville være når det er - 15 oC på bakken og
kanskje enda kaldere der oppe?

Frostrøyken ligger tett over sjøen, men det er stort sett
åpent over land.
Erfaringen er at det er ikke noe problem! Selvfølgelig må
en kle seg med solid undertøy og fottøy, mest med tanke
på en nødlanding hvor en overlever selve landingen. Det er
ikke bra hvis en etter en vellykket nødlanding fryser i hjel
pga. av at en kun er iført ”sommerantrekk”. Konklusjonen er at
temperaturen i cockpit opprettholdes godt med varmen fra Rotax`n. Selv
uten å benytte den ekstra varmeviften montert, som blåser
varme fra eksosmanifolden. Sylindertemperaturen (vanntemperaturen)
holdt seg innenfor normale operasjonsgrenser og vi har heller ikke
erfart forgasserising. Motoren er som kjent ikke utstyrt med
forgasservarme.

Med varme klær er det ingen problemer å fly om vinteren.
Her en godt kledt Tor A. Hemb som blir sjekket ut på Zephyr
2000.
Eneste ulempe er at der dugger på canopy etter at den er lukket
og inntil en er airborne og motoren avgir varme. Det hjelper å ha
lukene i canopy åpen inntil en er klar for take-off. Dette
problemet er naturlig størst når to sitter og puster i
flyet. Med - 15 oC ute fryser det rett og slett på innsiden. En
defroster hadde gjort seg!

Det rimer litt på innsiden av canopy. Varmen kommer ikke helt
fram til nedkanten. Defrosterdyser hadde hjulpet her.
Å starte motoren ved slike lave temperaturer går også
greit. Men, vi har ikke startet uten at motorrommet har vært
forvarmet. Til det har vi benyttet en varmluftblåser plassert i
cowlingens luftinntak. Et par tusen watt noen minutter der gjør
nok underverker både for selve motoren og batteriet.

En enkel løsning som fungerer utmerket.

Det er mange flotte motiver å se når en flyr om vinteren.
Her over Renden i Skogn.

Lowpass over en snødekket Skogn flyplass.

Skogn Flyplass fra nord. En kan se frostrøyken som ligger som et
lokk over landskapet.
Fun to fly!
Under forhold som beskrevet er det moro å fly. Det er en
kjensgjerning at kald luft gir motoren ekstra ytelse, samt at den
”tykke” luften gir propellen godt tak. Det gir performance ut over det
som boka beskriver.
Som en kuriositet dyttet jeg inn aktuelle data i GPS`n på en legg
i 4000 fot indikert høyde med QNH 1037, trykkhøyde ble
kalkulert til 987 fot.
I forbindelse med de to turene til ENAL først i januar, vil jeg
nevne et par ”episoder” som gjør mikroflyging morsomt – etter
min smak morsommere enn å fly Cherokee eller Cessna 172!
Avgang ENVA ble foretatt 3-4 minutter etter en C-172 som skulle til
Kvernberget (ENKB). Etter en halv times flyging tok vi igjen – og
fløy fra den.
Flightplan var filet med 100 knop, TAS var nok litt høyere enn
det, men motoren hadde absolutt levelige forhold.
Fram og tilbake ble det logget blokktid 3:20 (airborne-tid noe mindre),
hvilket ga et forbruk på 34 liter! Det stemmer også veldig
bra med håndboka.
Ved avgang ENAL ble jeg klarert til å forlate kontrollsonen som
det passet best, og ba derfor om 6000 fot - DCT Molib, som var
første waypoint. Ved avgang bane 07 fra avkjøring C, som
gir en banelengde på 800 meter, hadde jeg 1400 fot ved passering
av threshold og nådde 6000 fot etter 3 minutter, men var kommet
kun knappe 4 NM fra plassen! Da kan en snakke om bra rate of climb! Til
tider over 2000 ft/min, med litt hjelp av updraft pga. vindforholdene.
Ved ankomst ENAL andre dagen flygingene ble utført, planla jeg
å utnytte mikroflyets kortbane egenskaper. Straight-in-approach
bane 25 ga mulighet for kort landing og avkjøring ved kryss A.
Jeg satset på touchdown på gulstripa og avkjøring
like etterpå. Landingsdistansen ble dermed ca. 250 meter, hvilket
er nok, samt bredden på taxiway`en! Ikke nødvendig å
okkupere rullebaner unødvendig lang tid med
mikrofly!

Zephyren trilles inn i hangaren etter endt flyging.
Så vinter og kulde trenger ikke bety pause i mikroflygingen. Det
går meget bra å fly, bare en tar enkle forholdsregler.
Tor Sved